1

15.05.2015 kl 22:26

Hei lesere! 


De fleste er vel enig om overskriften i dette innlegget, ikkesant? Jeg tenker at hver person har sagt den setningen der. Om det var pga forelskelse eller annet. Dere vil forstå dette om litt, men først vil jeg dele noe med dere. 

 

Tro meg, det er ikke ofte jeg gir skryt til andre mennesker. Jeg er veldig hard mot andre, men jeg gir selvfølgelig skryt når en fortjener det. Men da vet personen det selv at jeg faktisk mener det og. Ikkesant. Så at jeg faktisk skriver dette innlegget er overraskende for sjefen selv (Marikken).

 

Jeg og Marikken har vært bestevenner i gud vet hvor lenge og ingen er faktisk så god som hu. Hun har støttet meg i så mange situasjoner hvor alt egentlig bare er dritt. Hun har godtatt at vi faktisk er så forskjellig på smak og at vi ikke kan være enig om alt. Vi har et så avslappet forhold at vi ikke trenger å sende hverandre hjerter og ord for at ting skal være bra. Vi kan gå en uke uten å snakke med hverandre uten at det skal virke unormalt. Jeg tenker at når du faktisk kan sitte hjemme hos familien til vedkommende uten at hun faktisk er til stedet, og ha det like fett, da er det ekte. 

 

Det gikk ikke en dag uten at vi var med hverandre, før året ble 2013. Som den datteren jeg er, gikk jeg i mine fars fotspor. Nemlig militæret. Jeg dro inn i førstegangstjenesten i Stavanger, noe som var irriterende sårt fordi jeg aldri hadde vært så lenge borte fra Marikken og familien. Jeg var livredd for at avstanden skulle ta knekken på det båndet mellom oss, men det var sterkere enn som så. Tiden fløy og jeg gikk inn i en turnus hvor jeg faktisk dro hjem hver uke. Og plutselig var jeg dimittert. Men tro meg, det tok ikke lang tid før jeg savnet militæret igjen. Dette var jo drømmen min, å fortsette i mine fars fotspor og gjøre han stolt. Så jeg søkte meg inn igjen, ønsket om å være på en leir nærmere hjemme. Jeg havnet på Ramsund orlogsstasjon, i Harstad. Selvfølgelig var dette en beskjed Marikken ikke ville høre. At jeg nok en gang skulle være borte i ikke bare et, men to år. 

 

Men vet du hva? Vi nailer det. Og vet du hvorfor? Fordi vi er så knyttet til hverandre at det skal så mye mere til for å ødelegge det. Hun vet så godt at dette er drømmen min og jeg lever den for fult. Jeg har kun et år igjen og det er 2016 på et blunk.

 

 

Tusen takk Marikken. Du er verdens beste.

 

- Camilla.

 




Skrevet 15.05.2015 kl.22:26. Ligger i kategorien Blogg. Én kommentar









She had blue skin, and so did he. He kept it hid, and so did she. The searched for blue their whole life through, then passed right by - and never knew.

For kontakt:
raremary@hotmail.com



Søk i bloggen



Siste innlegg

Fuck avstand.

Instagram



Bloggdesign

hits